Høyde: 1744.

Førstebestigning: C. W. Slingsby, C. Hopkinson og Lars Jansen, 1885.

Første vinterbestigning: Arne Randers Heen og Thorbjørn Krohn, 1931.

Første gang ad vesteggen: Jørgen og Christian Lysholm, 1920.

Første gang Torshammeren: Eivind Fjeld og Sigurd Suhrke, 1925.

Kvandalstind er kanskje Romsdals mest imponerende fjell, men på tross av dette er toppen litt anonym. Dette fordi den skjuler sitt høyreiste tindespir og Norges flotteste tindenål, Torshammeren, bak de mer kjente og synlige toppene Romsdalshorn og Vengetind. Kvandalstind hever seg opp som en skarp og opprevet egg mellom Svartevatnet i sør og Kvanndalen, som har gitt fjellet navnet sitt, i nord. Botnen mellom Vengetindene og Kvandalstind er fylt opp av bratte brefall med is og snø.

Da Slingsby, Hopkinson og Jansen besøkte Romsdalen sommeren 1885 var Hotel Aaks historie over. Engelskmannen H. O. Wills fra Bristol hadde kjøpt stedet og gjort det til sitt private feriested. Slingsbys følge fikk likevel bo der, og de fikk god service. Engelskmannen sørget for å kjøre klatrerne til Nedre Dale. Der overnattet de hos Ivar Olsen Dale, før de tidlig om morgenen 12. september setter kursen opp Kvanndalen. Målet var førstebestigning av Kvandalstind, eller Mjøllnir som Slingsby kalte fjellet den gangen. «Mjøllnir er overlegent den fornemnste topp i Romsdal og byr på mer variert og krevende klatring enn både Hornet og Venjetindan», skriver Slingsby etter turen opp østeggen med retur i komplisert terreng i sørveggen og til slutt ned i Kvanndalen via breen. Turen tok til sammen 15-16 timer.

Den mest populære ruta for den som i våre dager oppsøker lett klatring og tinderangel på Kvandalstind, er vesteggen med anmarsj fra Vengedalen over Kvandalsbreen. Breen og enkelte parti av eggen krever tausikring, og selve topp-partiet byr på tre taulengder med klatring (grad 3). Sørøsteggen (førstebestigernes rute) nås fra Kvanndalen og byr på mange taulengder med luftig klatring og klyving i til dels løst fjell (grad 3-4).