Arne Næss om tinderangling (mestre fjellet 22/23):

"En kjempetur alene fra 1. mars til 14. juli 1930 fra Middelhavet og langs alle Pyrenenes hovedrygger, gjennom Baskerland og til Atlanterhavet utdypet og endret mitt syn på fjell og klatring".

"Den type klatring som kulminerte i Pyreneene, men som jeg også senere har hatt anledning å hengi meg til, ga jeg i 1930-årene navnet "tinderangel" -med tanke på spontaniteten og langvarigheten i engasjementet. En artikkel i Aftenposten eller Morgenbladet var viet propaganda for tinderangel, med antydning at man burde ha noen enkle buer plassert diskre på enkelte særlig lange rygger i Jotunheimen, slik at man i dagesvis kunne slentre avgårde i 2000 meters høyde uten nevneverdig oppakning. Det var for meg et paradoks at folk gikk og overnattet i dalene, men påsto at de var på fjellet".

Arne Næss om å være på fjellet (mestre fjellet 13):

"Naturlige høydepunkt (merk symbolet!) på en vanlig fjelltur i Jotunheimen er bestigning av Galdhøpiggens høyeste punkt. Man nyder og kommenterer utsikten -og skynder seg ned i dalen før mørket kommer. En tur på fjellet vil i Norge si en tur i dalene, dvs. i dalene mellom fjellene. På de høye, frie ryggene, på de enda friere eggene og på de skarpe toppene er man vel her til lands mindre enn 2% av tiden.

En del av oss har tendens til å vilde forbli på de høye , frie punktene. Og vi vil gjerne ha vår daglige dont omkring slike punkter -på rygger og egger, opp sva og ned diedere. Hvorfor må vi alltid ned i dalene og ut på slettene?"

"Nede i dalene og inne i husene er selve grunnstemningen en annen. På fjellet opplever man frihet langs mange dimensjoner. Størst og mest allsidig er denne følelsen av frihet i ørkenfjell. Her er det ikke nødvendig å krype inn hverken i telt eller hus. Sovepose er nok. Så snart man åpner øynene fornemmer man hvor man er.

Å bo, være, leve et sted er noe annet enn å besøke, komme oppom, eller streife forbi. Det tar tid før organismen blir stimulert i sin helhet. Øynene er raskest. Vi kan se det vakre og store.

Men mennesket har mange sanser og de fleste når maksimal stimulering bare ved lengre tids påvirkning. Hvor lenge? Dette spørsmålet fører fort til uløste problemer. Vi må i denne sammenheng også ta i betraktning at vi ved tilvenning blir sløvet. Vi trenger kontraster.

Meget taler derfor for en pendling. Til sine tider i høyden -av og til i byen -med hovedopphold på fjellet, ikke i byen. Mot dette må med rette innvendes at ens yrkesrolle, og ikke minst familie og venner, for de fleste gjør det såkalt nødvendig å ha byoppholdene som hovedopphold. Det er imidlertid påfallende mange, særlig i alder 15 til 25 og 50 til 100, som har aldeles upåklagelige muligheter til å øke sitt liv i høydene"